litt om:
AP og Høyre new public managment og nyliberalisme
AP – kuskinnet for oss opptatt av solidaritet og miljø
Anders Heger på Bluesky:
Ap på bakrommet nå:
«Nå gjelder det å holde fokus på det viktigste»
«Du mener de sosialdemokratiske verdiene?»
«Nei, det aller viktigste»
«Å, sånn. Skjønner. Solidaritet, fred, våre barns fremtid og klodens eksis…»
«Ikke gjør deg dum. Det ALLER viktigste»
«Aha, du mener lillavelgerne?»
«Nettopp»
Kåre Willoch (H) og Gro Harlem Brundtland (AP) var begge statsministere mot slutten av forrige årtusen. De kranglet selvsagt og begge ble regnet for å være flinke politikere. Hvem var best? Kåre Willoch sa det slik: «Forskjellene mellom folk økte mindre i min regjeringstid enn i hennes».
Dette var kanskje siste gang vi hørte om bekymringer rundt forskjeller mellom folk uttrykt av politikere fra noen av de to partiene. Og for oss som er opptatt av de verdiene som nevnes av Heger over er det i dag vanskelig å se noen forskjeller på de to, annet enn i desimaler kanskje. Det er uansett siviløkonomiske regnemestre som styrer politikken på næringslivets premisser. Og næringslivet vil ikke først og fremst folk flest noe godt.
‘Nobelprisvinner’ i økonomi Milton Friedman gikk fra å være rådgiver for Pinochet i Argentina til Reagan og Thatcher. Og siden da har alt blitt verre. I USA har ikke kjøpekraften for vanlige amerikanere økt i de 40 årene siden Reagan var president, og i England ser man de langsiktige effektene av Thatchers fagforeningsknusing og «There is no such thing as Society» -politikk. Men de rike er blitt rikere. Denne nyliberalismen med følgene , «Greed is Good» og idag «Greed is God» ble ledestjerne i Høyre og sosialdemokratene ville ikke være dårligere med «New Public managment» med sin konkurranseutsetting og privatisering innført av Stoltenberg.
Som i Hegers lille sketch på Bluesky over viser til, er begge grå næringspartier, og kjemper tildels om de samme velgerne med stort sett de samme midlene. Ulikheten i politikken avspeiles til en viss grad i hvem de representerer, men de skrur på de samme bryterne og er enige om at systemet vi har i dag fungerer utmerket både for dem og LO og Norges Industri.
Skattene går ned – de rikeste betaler knapt skatt – og vi bruker oljepenger isteden. Felleseiendom blir oppløst i halvstatlige AS og vi går over fra å være eiere til å bli kunder i et åpent marked. Kvaliteten på slike tjenester måles ikke utfra våre forventninger til dem, men hvordan de måler seg mot kommersielle konkurrenter. Fellesgoder og fellestjenester bør bort. Miljø og solidaritet har ikke plass i en slik modell og får vente.
Solidaritet og Miljø
Håkon Lie, AP’s mektige generalsekretær etter krigen fram til 1969, fikk i gang NORAD som en parkeringsplass for ømhjertede radikale i partiet.
Ottar Brox sa en gang om Reiulf Steen at han var som kuskinnet på på avlsstasjonen. Folk valgte AP fordi Steen stod for viljen til solidaritet og likhet. Det var en illusjon som fungerte for hele partiet for de som virkelig ønsket at det var sant. Kuskinnet kommer fremdeles til syne i valgkamper, men nå bare som en illusjon av illusjonen. Det virker tydeligvis likevel.
Jeg har interessert meg for – og også tidvis hatt lønnet arbeid med solidaritet og miljø siden midten av 1970-tallet og AP har hele tiden vært en kilde til skuffelse og frustrasjon. Da vi fikk verdens første miljøvernminister trodde vi at Norge var verdensmester i miljøvern, men i kontakt med nordiske kolleger innså vi fort at Norge lå milevis etter. Og lite skjedde her mens det var en rivende utvikling i Sverige og Danmark. Det virker som om folk her til lands fremdeles tror vi er best og at ytterligere arbeid med dette er overflødig.