For over 200 år siden var luddittene hjemmearbeidende håndverkere som mistet jobben til ny teknologi. De gjorde motstand, først ved å ødelegge maskiner. Etterhvert eskalerte det til direkte trefninger med den engelske hærens 12 000 mann og lov om dødsstraff for å ødelegge strikke- og vevemaskiner. De som ikke ble skutt, hengt eller sendt til Australia, fikk jobb i fabrikkene som erstattet dem.

Nå huskes de oftest som latterlige teknologimotstandere. ‘Ludditt’ er et samlebegrep for slikt i dagligtale. Det er jo vinnerne som skriver historien.

Luddittene var kreative, og hadde hjelp fra flere hold, bl.a. Lord Byron som forsvarte dem både i skrift og fra the House of Lords.

‘Ledelse’

Noen retningsgivere må de vel ha hatt, men lederen de refererte til: Ned Ludd eller King, Captain eller General Ludd fantes antakelig ikke. Det ble laget historier rundt ham, og fødestedet hans skal ha vært nær Sherwood Forest. ‘Robin Hood’ og ‘Ned Ludd’ høres ikke så forskjellig ut.

Så ‘King Ludd må ha vært der!’ som svar på hvem som ødela strikkemaskinene var … oppfinnsomt!

Hva så?

Var ludditene bare sytende og klagende teknologimotstandere som ikke forstod at samme hvor dyktigere håndverkere de var i dag, så stilte de seg i veien for framskrittet som ville gjøre det bedre for barnebarns barn? Kanskje. En ting er i hvert fall sikkert. De og barna og barnebarna deres fikk det ikke noe bedre. De som eide maskinene derimot …

Hva nå?

Håndverkerne er forlengst erstattet med maskiner. Etter 100 år med røffe tider har tiden fram til tusenårsskiftet stort sett virket preget av ro og framgang i vår del av verden. Det var i hvert fall bildet vi ble fortalt.

Men nå ser vi et annet bilde som er utgangspunktet for dette nettstedet. Adam Smiths ‘egeninteresse’ (som alle skapninger må ha, ikke noe sensasjonelt med det) utviklet seg så til Greed is Good med nyliberalismen, og nå Greed is God. Dette økonomidyret som styrer helt ut til AP her hjemme ser ut til å ville spise og legge alt øde og selv noen av oligarkene som ligger i spissen for elendigheten bygger seg bunkere for å kunne leve noen år lenger enn vi andre.

Slik kan vi ikke ha det

Vi må få gjort noe med det. Vi har ikke godt av det. De vil splitte oss og gjøre oss til kunder av institusjoner vi før eide sammen. Den grunnleggende ideen i nyliberalismen er at staten skal bort og det ser vi i konkurranseutsetting av offentlig institusjoner – nå er vi kunder, ikke eiere lenger, videre salg av offentlig – altså vår alles – eiendom og – ettersom staten minker – får vi skattetlette. Vi blir splittet og enslige konkurrerende konsumenter og byttedyr for de som driver nyliberalsmen – og oss – framover mot kanten av stupet. Svaret må være å yte motstand politisk, men der ser all elendigheten til å være surret sammen til et nøste av denne galskapens tankegods. Politikken i regjeringspartiene er lik og knyttet til finans. Slik kan vi ikke ha det.

Les: Økonomen Paul Krugman’s betraktninger om luddisme da og nå (2013)

(Denne bolken er bare en røff orientering, les Wikipedia og andre treff på nettet hvis det trengs mer)